Translate

Julefortelling

JULETREET

Det var en gang et juletre som sto i skogen og ventet på å få komme inn i en stue og bli til pynt, på julaften. Det var et tre med mørk bark og store tunge greiner med grønne barnåler, og som alle andre grantrær hadde det vært en kongle, en gang, som slo rot, og så hadde det vokst i fra å være et lite søtt tre til å bli ganske stort. Det sto der gjemt mellom noen større trær inne i skogen, så det var ikke så lett å få øye på, og det var kanskje grunnen til at det hadde blitt ganske stort. Det var ikke blitt tatt ned da det var så stort som juletrær vanligvis er, og nå var det blitt litt større, men som alle grantrær var dette treet glad og fornøyd med bare å være til, og det sto grønt gjennom hele vinteren og gledet seg til våren, og etterpå kommer jo sommeren, og når sommeren var over gledet det seg til vinteren, for da kunne det få snø på seg, og nå lurte det på om det virkelig kom til å bli juletre, faktisk, eller om det kom til å vokse opp og bli et stort tre som de mange andre trær i skogen. Det ville nok få det fint uansett, hva det ble til, var hvordan det tenkte.

En dag tidlig i adventstiden kom det en mann i arbeidsklær inn i skogen, og han hadde en sag i hånda. Han lette etter juletrær. Han gikk litt fram og tilbake og overalt, og selv om treet vårt sto litt gjemt kom han over det, der han gikk rundt omkring, og han tenkte, at det der var jo et veldig fint tre, selv om det var litt større enn hva vanlige juletrær var. Så han saget det ned. Og så slepte han treet til veien hvor han hadde bilen sin.

Treet vårt var veldig fornøyd. Nå ville det bli juletre, tenkte det. Da ville det få julehjerter på seg, og glitter, og juletrelys, og kanskje ville det få stjerne i toppen også. Og barna ville gå rundt å kikke på det, og snuse på det, og kjenne på det, og kanskje ville barna ha følge med dyr, som en katt eller en hund, og de ville kjenne på treet de også. Og litt vann ville treet få. Sånn at det ikke ble ordentlig ved men en gang, og så ville det stå der i stua og pynte opp og spre litt barnåler, innimellom, for bare å vise at det likte seg, og når julaften kom ville det ha gavepakker under seg. Det var kanskje hva treet gledet seg til aller mest, for det er morsomt å vise hva som bor i en, og når en får julepakker inni seg blir det jo veldig spesielt.

Og mannen med saga kjørte treet avgårde. Han kjørte til et sted der han solgte juletrær, og der ble treet lagt i en haug sammen med andre juletrær. Der ventet det på å bli solgt. Men så ble det til at det ikke ble solgt med en gang. Det var tidlig i adventstiden, folk var ikke riktig begynt å kjøpe juletrær ennå, og kanskje var treet vårt litt stort. Det ble ikke solgt. Så det lå der og frøys, sammen med flere andre trær, og det var mørkt om natta, og ikke bodde jorda i dem, for de var jo saget ned, og ikke fikk de vann, og det var bare snålt og dumt å ligge der og ikke ha det bra og ikke bli til noen ting. Og dagene gikk. Men en dag kom der en voksen mann i følge med en liten pike. Hun het Lillemor, skjønte treet. De var på jakt etter juletre, og de gikk rundt og kikket på de trær som lå der, på bakken, og mest kikket de på de trærne som mannen med saga hadde laget som utstilling. Men de kikket også rundt omkring, og plutselig kom de over haugen med trær som treet vårt lå i. «Der!» – sa Lillemor da, og pekte på treet vårt. «Det treet vil vi ha,» sa hun. 

Så ble det til det. Den voksne mannen betalte hva treet kostet, så fikk han og Lillemor treet med seg, og den voksne mannen surret treet fast til takgrinden på bilen sin, og så dro de av gårde. Og treet vårt frydet seg. Nå fikk det komme i hus, helt sikkert, og fikk sett hvordan det er, og så fikk det sikkert hilse på alle i huset og kanskje kjenne lukten av sånn julebakst. Treet vårt lurte veldig på hvordan det ville være. Men da de kom fram, skjedde ikke nettopp det. For, den voksne mannen og Lillemor bar treet ut i hagen der de bodde. Der var der en liten rund sementring i bakken, som såvidt stakk opp fra bakken, og den passet perfekt til foten av treet, og oppi den satte de treet. Så ble de stående der å se på hverandre. Lillemor og den voksne mannen så på treet, og treet så på Lillemor og den voksne mannen. «Det ble fint,» sa Lillemor. «Det blir fint,» tenkte treet, for, «her står jeg alene midt på plena så alle kan se meg, og jeg står lunt og godt i sementringen, og Lillemor smiler til meg, og så fint har ingen andre trær det.» «Enda finere blir det,» sa den voksne mannen.

Så gikk han en tur til garasjen sin mens Lillemor sto der og så på treet. Hun måtte hilse på det liksom, og når hun tok i greinene på treet og ristet litt på dem, var det som om hun håndhilset på treet. «Nå blir du fin,» sa hun.

Så kom den voksne mannen tilbake fra garasjen med to ledninger. På den ene var der en masse små pærer, og alle pærene festet mannen på treet vårt. Lillemor hjalp til så godt hun klarte, men hun nådde jo ikke så høyt opp. Deretter festet mannen de to ledningene sammen, og den andre ledningen var en lang skjøteledning, og den rullet han ut og festet i garasjeveggen. «Pling,» sa det nesten, for alle lysene på treet ble da tente på en gang. Og det var formerlig som om treet vokste, der det sto. For vel hadde det tenkt seg å være juletre inne i ei stue, men her sto det med lys på seg ute, og det var det ingen andre trær rundt omkring som hadde. Grenene senket seg, på treet, det ble rundt og koselig, og treet viste fram hele seg. Litt mørkt var det. Det var på ettermiddagen, og på ettermiddagen i adventstiden er det jo mørkt, så treet lyste virkelig opp. «Du skal hete Glitterglede,» sa Lillemor til treet da.

I dagene som fulgte fikk Glitterglede, som treet vårt nå het, snø på seg. Det snødde, og snøen la seg på grenene i nydelig kontrast til lyspunktene. Lillemor var stadig vekk nede og så til treet. En gang hadde hun med seg en spade som hun laget ring rundt treet med. Så gikk hun rundt treet mens hun sang julesanger. En annen gang laget hun en hule ved foten av treet som hun puttet bamsen sin inni, og så lekte hun at bamsen var på skogstur og hadde laget seg hi. Og hun kunne invitere venninnene sine og vennene sine for at de skulle komme å se på treet, for det var jo veldig fint, særlig med tente lys etter at det var blitt mørkt. Og så lekte de der. Og lillejulaften ble det til at hele familien gikk rundt treet sammen mens de øvde på julesangene. Og Glitterglede, som treet jo het, gledet seg stort. For, Lillemor var stadig omkring. Og det å være et sånt lyspunkt var det ingen andre trær forunt å være.

Så ble det julaften, og det ble Nyttårsaften, og jula ble etterhvet overstått. Den voksne mannen, som var far til Lillemor, tok ned lysene på Glitterglede, etterhvert, og så sto Glitterglede der da, og lurte på hva som så ville skje. Og det skjedde jo ingen ting. Lillemor fant på andre steder å leke, og snøen kom og gikk, men treet hadde jo ikke jorden i seg, selv om det var festet til bakken, og det var leit, syntes treet, for da sto det jo bare der og ventet på å visne sånn at det skulle bli ved. Og det var så leit, syntes treet, at det ble så sint at det ble sånn forbannet. Det ble helt bestemt på å være grønn hele vinteren igjennom der det sto.

Lillemor, som så til treet innimellom, skjønte at treet var skrekkelig sint, for det sto jo der og strittet. «Stakkars deg,» tenkte Lillemor, og så gikk hun inn i huset og fant et langt ullskjerf som hun tok med seg, og det festet hun rundt stammen på Glitterglede. Og kanskje det var hva som skulle til for at Glitterglede ble frisk. Det var litt lunt, også i den sementringen som foten av treet sto i, og under over alle under: Glitterglede slo rot. Foten på treet begynte å knoppe seg og lage røtter, der det sto. Da våren kom så alle at det faktisk var hva treet hadde gjort, for det begynte å skyte grønne knopper på greinene igjen.

Dermed ble Glitterglede stående i hagen til Lillemor. Hvert år, i adventstiden, fikk Glitterglede lys på seg, og det ble en morsom juletradisjon, det å tenne lysene på Glitterglede, og å gå rundt Glitterglede på lillejulaften og øve på julesangene. Og om Glitterglede ikke er blitt for stor, står glittergleden der ennå.